Ukens torsdagsløper – avsluttende ord av Lars Noreng

Hei!

Jeg heter Lars Noreng og er 45 år. Du finner meg vanligvis rundt midten av Torsdagsløpets resultatliste, litt over hvis jeg er heldig.

Resultatlisten forteller sine hyggelige historier om løpsvinnere, personlige rekorder og personlig årsbeste. Men hvem på listen som har stått for den beste prestasjonen får vi aldri vite. Kanskje er det en på listen som har begynt å løpe igjen etter alvorlig sykdom? Kanskje er det en det var helt utenkelig å se med joggesko for noen år siden, men som har lagt om livsstilen og har vunnet en enorm seier bare gjennom å delta i løpet? Eller til og med en som har overvunnet en stor frykt ved å bevege seg ut i løypa?

Dette var utgangspunktet da vi dro i gang «Ukens torsdagsløper» ved sesongstart i 2019. Det skulle ikke primært handle om treningstips og rekorder, men om menneskene bak navnene på resultatlisten.

Jeg har hatt gleden av å lage tekstene til «Ukens torsdagsløper». Noen har skrevet noen ord til oss som jeg har redigert, men de fleste har jeg snakket med på telefon. Med det har jeg blitt bedre kjent med noen jeg kjente litt fra før, og kjent med noen jeg ikke kjente i det hele tatt.

Jeg har fått gjengi Helges dønn ærlige historie om hvordan det var å bli løpt fra av Raymond for første gang. Og jeg har kunnet fortelle om en i utgangspunket sjenert Raymond som blomstrer i Kalnesskogen. Historien om Påls barbeintløp fikk jeg også gleden av å formidle. Arild har satt Torsdagsløpet i et perspektiv jeg ikke trodde fantes. Jeg har fått beskrive Birthes beundringsverdige selvendring. Og jeg har fått fortelle at Sissel begynte å løpe Torsdagsløpet da hun fulgte sønnen til trening, og nå stortrives med det ukentlige løpet. Dessuten har jeg forstått hvordan Tom har kunnet nå 1000 torsdagsløp; han løper så lenge han er i stand til å løpe. Jeg kunne nevnt mange flere.

Selv begynte jeg å løpe Torsdagsløpet i 2017, i en alder av 43. Det var for meg et prov på at jeg hadde lykkes med en livsstilsendring som startet i 2014, da jeg var 20 kilo tyngre enn jeg er nå. Samtidig våget jeg meg ikke ut i løypa før jeg skjønte at jeg kunne klare en tid som plasserte meg ikke altfor langt ned på resultatlista.

Og nettopp derfor føler jeg en ekte beundring for de som møter opp til Torsdagsløpet uke etter uke, vel vitende om at de skal være blant de nederste på listen. De er de tøffeste av oss. Hadde det ikke vært for dem, hadde det ikke vært noe torsdagsløp, vi hadde blitt skrelt bort en etter en. Jeg skal ikke si jeg håper på å bli en av dem med det første, men jeg håper jeg fortsatt stiller til løp den dagen jeg er der.

Å skrive «Ukens torsdagsløper» har vært nyttig i den evige kampen for å sette løpingen i rett perspektiv. Det handler om ikke å la seg frustrere av at det gikk 10-15 sekunder saktere enn for en uke siden, men om å glede seg over framgangen man har hatt over flere år, eller hva man får til ut fra egne forutsetninger. Og hva som er ens egne forutsetninger vil variere, fordi vi er mennesker som preges av både det gode og det vanskelige som skjer i livene våre.

Jeg håper du har hatt glede av å lese om «Ukens torsdagsløper». Vi ses i skogen!

Lars Noreng